DEBATT

Kaksekultur på høyfjellet:

Vi må ta tilbake påskefjellet!

Jeg føler meg som en outsider i påska. Ikke fordi jeg ikke liker å stå på ski, men fordi jeg ikke gidder å henge meg på kaksekulturen som har utviklet seg på høyfjellet.

EKTE PÅSKE: Neste år skal jeg endelig være med på å ta et oppgjør med et latterlig feriejag som sprenger studentbudsjettet mitt for hele året. Da skal det bli påske, gitt! Ekte påske, skriver Philip André Charles. Foto: Tor Richardsen / NTB scanpix
EKTE PÅSKE: Neste år skal jeg endelig være med på å ta et oppgjør med et latterlig feriejag som sprenger studentbudsjettet mitt for hele året. Da skal det bli påske, gitt! Ekte påske, skriver Philip André Charles. Foto: Tor Richardsen / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Mens jeg skriver dette, knerter jeg opp en ølboks og nyter jeg lyden av stillhet. Jeg sitter midt i Oslo – innenfor Ring 3, og stillheten her er bedre enn bråket av berusede NHH-studenter på afterski i Geilo sentrum. Jeg er ikke gammel og grumpy – kanskje bare litt konservativ.

Kjære hyttefolk, vi må snakke. Du som kjører opp på hytta med et helt Swix-lager i baksetet og ankommer et palass som er mer high-tek enn huset ditt på Ullerntoppen. Du som drar til fjells med skiklær i neonfarger for å dra på afterski – uten at du i det hele tatt gir et tegn av at du har vært i bakken. Du som leaser en flunkende ny Porsche Cayenne for å vise at du er storkar blant alle hyttenaboene. Spiss ørene.

Jeg har alltid ment det er noe herlig naivt med kvikklunsj og appelsin, topplue og langrennski. Det er liksom en erkenorsk greie som har gått i arv siden birkebeinerne flykta fra baglerne. De stoppet sikkert for en kvikklunsj på veien de også.

Og jeg skal ikke skryte på meg skiturer som birkebeinerne. Som regel nøyer jeg meg med et par-tre kilometer før det er på tide å ture tilbake. Likevel så har jeg følt en tilknytning til vidda, skitur, kvikklunsj og appelsin. Sakte men sikkert har det derimot dødd ut. Birkebeineren i meg forsvinner med årene. Ikke fordi jeg har valgt bort påskefjellet – men fordi påskefjellet har valgt bort meg.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.