Kort sagt, onsdag 8. april

Galtung og Mao. Civita og Reagan. Dette er dagens kortinnlegg!

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Professor Galtung beundret ikke Mao

Bernt Hagtvet mener i kronikken «Et diktatur speiler seg selv» i Aftenposten 5. april at Frank Dikötter «kaster et lite flatterende lys over den norske Mao-beundringen fra Berge Furre til Johan Galtung». Johan Galtung og Fumiko Nishimura utga Kan vi lære av kineserne? i 1975. De reiste to uker i Kina oktober-november 1973 og besøkte 30 steder for å lære av kinesiske folk. Boken hevdet ikke å gi et representativt korrekt bilde. De traff hverken Mao eller andre kinesiske ledere.

Johan Galtung er ingen Mao-beundrer, men leter etter dobbeltheten i land eller personer han analyserer. Det er lett å kritisere det man ikke liker, men man kan også lære noe, også av Kina.

Galtung er godt kjent med forholdene i Kina. Hans evne til intellektuelt å håndtere slik dobbeltsindighet har bidratt til at han også har fått kontakt med politiske toppledere i Kina. Galtungs mål er å bidra til fred og forsoning mellom folk, i tråd med Alfred Nobels visjon om brorskap av nasjoner, nedrusting og fred. Hagtvet velger konfrontasjon og et svart-hvitt syn på verden.

Dag Viljen Poleszynski, dr.philos.


Civita-myter om Reagan

Civita-rådgiver Eirik Løkke skriver i Aftenposten 1. april at amerikansk økonomi bedret seg under Ronald Reagan. Det er riktig, men det er en myte at dette skjedde fordi Reagan førte en liberalistisk økonomisk politikk. Riktignok lovte han massive kutt i offentlige utgifter, drastiske kutt i inntektsskatten og statsbudsjetter i balanse, men faktum er at han førte en ekspansiv finanspolitikk i keynesiansk tradisjon.

I 1980, året før Reagan overtok, var det føderale budsjettet på 591 milliarder dollar, i 1986 var det på 990 milliarder dollar, en økning på 68 prosent. Jimmy Carter satte rekord med et underskudd på 74 milliarder, men Reagan slo den rekorden ettertrykkelig. Reagan holdt løftet om å kutte inntektsskatten for de rikeste, men «trickel-down»-effekten, at kuttene også skulle komme dem med lavere inntekt til gode, uteble. På grunn av fast skatteprosent med inflasjon, samt økte avgifter, ble Reagans skattekutt først og fremst starten på en utvikling mot stadig økende inntektsforskjeller.

Finanspolitisk fulgte Reagan i realiteten Keynes, og ikke de liberalistiske Chicago-økonomene som han hevdet var hans ledestjerner.

Odd E. Rambøl, siviløkonom/sosiolog

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter