Kort sagt, fredag 24. juni

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Kurdisk kamp for selvstendighet. Uttalelse fra Polens ambassade. Dette er dagens kortinnlegg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den kurdiske floken – og Noreg

Takk til kommentator Mina Hauge Nærland for presentasjonen av 100 år med kurdisk kamp for sjølvstende (Aftenposten 21. juni). Eg vil berre legge til eit par punkt som er aktuelle framfor Nato-toppmøtet i Madrid 29. juni.

Ingen kurdiske parti arbeider i dag for å samle det firedelte Kurdistan i ein ny nasjonalstat. På ulike grunnlag arbeider dei for at kurdarane skal ha kulturelle, demokratiske og språklege rettar innanfor Tyrkia, Irak, Iran og Syria.

Arbeidet har kome lengst i Syria. I den nordlege og austlege delen av landet har kurdarar i snart ti år gått i spissen for ei ny, tverrkulturell samfunnsordning. Alle folkegruppene har same rett og plikt til å delta i samfunnsstyringa. Leiarvervet skal delast mellom ei kvinne og ein mann, både i politiske og administrative organ. Dei skal helst vere frå ulike folkegrupper. Éin kurdar og éin arabar er vanleg. Det er omtrent like mange kurdarar som arabarar i området. Armenarar, turkmenarar, assyrarar og tsjerkessarar har óg slike verv. Dette er enno ikkje innført overalt.

Sjølvstyret som kontrollerer nær ein tredjedel av landarealet i Syria, ønskjer ei fredeleg, politisk løysing med regjeringa i Damaskus. Men sidan 2016 har Tyrkia gjennomført tre invasjonar. Tyrkia har starta utskifting av befolkninga i dei okkuperte områda: vekk med kurdarane. Syrarar frå andre landsdelar skal overta hus og jord.

På Nato-toppmøtet kan statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) seie nei til denne tyrkiske politikken eller gi stilltiande samtykke til Tyrkias utviding av dei okkuperte områda.

Erling Folkvord, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan


En forsvarlig utbygging av et uansvarlig oljefelt?

Av Lars Haltbrekken, stortingsrepresentant for SV

Equinor sier de planlegger en forsvarlig utbygging av oljefeltet Oskar Wisting langt nord i Barentshavet. Men er det forsvarlig å gi tillatelse til utbygging av et oljefelt som skal produsere olje lenge etter at verden ikke skal ha mer klimautslipp?

Samtidig som klimakrisen kommer nærmere, fortsetter Equinor ufortrødent med utbyggingsplanene. Det gjøres, vel vitende om at det er fellesskapet som nå tar en større del av den økonomiske risikoen enn det som er normalt.

Årsaken er den midlertidige oljeskattepakken som ble vedtatt i juni 2020. Det grepet gjorde at Wisting ble langt mer lønnsomt. Staten vil til slutt ta ca. 55-70 milliarder kroner av regningen for utbyggingen av feltet.

Equinor mener det likevel vil være lønnsom også for staten. Men det forutsetter at verden ikke får til å gjennomføre de klimakuttene som er nødvendig for å få ned klimautslippene. Er det noe vi ønsker, og en sjans vi vil ta?

Det er både økonomiske og klimamessige grunner til å være kritisk til Wisting-utbyggingen. Miljøbevegelsen varsler at de vil presse på for å stanse denne utbyggingen, og det skal vi i SV også gjøre.

Lars Haltbrekken, stortingsrepresentant (SV)

Offisiell uttalelse fra Polens ambassade i Norge

Republikken Polens ambassade i Oslo vil gjerne gi noen kommentarer til Nina Witoszeks kronikk «Kan Polen reddes fra autokrati?» publisert 14. juni i Aftenposten.

Polen respekterer fullt ut pressefrihet og retten til å ytre seg fritt, som er blant de grunnleggende rettighetene i en demokratisk styrt rettsstat.

Vi vil derfor gjerne minne om at den koalisjonen som nå styrer Polen, og som i denne artikkelen ble kritisert og tillagt autoritære tendenser, er blitt valgt i frie og demokratiske valg to ganger, i 2015 og 2019. Dermed har majoriteten av dem som deltok i valgene, gitt retten til å innføre reformer på forskjellige områder i Polens offentlige liv i tråd med det som er nedfelt i koalisjonspartienes program.

Vi vil også gjerne lede oppmerksomheten mot den polske regjeringens gjennomførte og entydige posisjon helt fra begynnelsen av den russiske aggresjonen mot Ukraina. Å forsvare internasjonale og humanitære rettsregler – som nå hele tiden blir brutt av de russiske myndighetene og den russiske hæren – betyr ikke bare at vi forsvarer Ukrainas rett til selvstendighet, territorial integritet, selvforsvar og selvbestemmelse, men også at vi ved alle anledninger og i alle fora sterkt og konsekvent støtter Ukrainas europeiske forhåpninger og muligheter.

Fra begynnelsen av konflikten er den polske grensen blitt krysset av mer enn fire millioner flyktninger fra Ukraina uansett statsborgerskap, nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet, meninger eller religion. Polen støtter den ukrainske staten og det ukrainske samfunnet i alle mulige dimensjoner – ikke bare politisk, men også finansielt og militært. La meg sitere Georgette Mosbacher, USAs tidligere ambassadør i Polen, som nylig uttalte: «Polen er den udiskutable leder når det gjelder å støtte Ukraina ..... Faktisk skjer alt de vi allierte gjør, i samarbeid med Warszawa. Polen er nøkkelen til hjelp til Ukraina. Polen fortjener stor takknemlighet for hva landet har gjort og hvordan det inspirerer andre.»

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum